Takk for meg, Blogg.no! Jeg har fått nok... Har enda ikke satt meg inn i systemet til Wordpress, men det kommer seg sikkert. Håper dere vil fortsette å følge meg! <3

Jeg ler så jeg får vondt. Husker at pappa konstant sa "Forever med Maria Carey" i flere år etter dette. 

Mamma, jeg er syk. Kom hjem. Jeg skal lage tomatsaus. 

Er delvis på veg ut døren, har planer om å "henge" på Barnas drømmedag sammen med lillebror i hallen. Og et par venninner, naturligvis. Tror folk blir like sjokkert som meg hver gang jeg faktisk har et sosialt liv... I morgen skal vi ha Vaffelkveld på loftet! Det blir bra det. Gjett hva vi skal gjøre da? Vi skal spise vaffel! Og planlegge diverse andre ting.  Ikke det at jeg tror noen finner det jeg skriver akkurat nå interessant, men jeg bryr meg egentlig ikke. Ja.. Ha en fin dag! ♥

Var i Trondheim i går, jeg. Tror aldri jeg har spist så mye pizza. Superdupert! Og dere? En gang i livet må dere se Amalie bryte seg inn i eget hus. Det var et syn for gudene! 

Hva har dere så langt brukt helgen til?

Jeg skal jo hilse på Atle på Søndag igjen! Gleder meg til Drømmedag med Elise og våre to lillebrødre! Og dette er jo ikke noe minus.. Woop woop!

Boken Idas dans handler om atten år gamle Ida, en  jente som blir rammet av akutt leukemi. Boken er skrevet av Idas mor, Gunnhild Corwin, og omhandler Ida sine 14 siste måneder, og hvordan der er å stå på sidelinjen som mor, når din datter går fra å være et lovende dansetalent, til utslått av kreften. En utrolig rørende bok, og det var ikke lett å holde tårene tilbake. Jeg vil ikke påstå at mammaen min er noen lettrørt person, men på slutten av Idas dans, så? gråt hun.  Nydelig, nydelig, nydelig. Les den!

Jeg blir så trist av å tenke på at lille Preben er blitt så stor. Nå går han i første klasse, og går sammen meg til bussen hver dag. Det føles ikke så lenge siden at vi dro på sykehuset og så på det lille nurket som lå i hendene våre og gryntet for seg selv. Jeg hadde på meg rosa bukse, hvit poncho, lilla genser og lyseblå støvletter. Lillesøster hadde vannkopper, så vi fikk ikke komme opp på barselavdelingen. Men det gjorde ingenting - jeg hadde jo tross alt fått en lillebror. Mammas mage var myk som gelé, og litt rart var det jo at den ikke lenger var hard og fast, fylt med en sparkende liten krabad. Brutus. Nå har han faktisk blitt stor. Litt gøy, litt vemodig og kjempekult. Egentlig så er jeg verdens stolteste søster, jeg vil bare ikke vise det. 

För när vännerna försvinner, eller kärleken tar slut 
Ser man allt med lite andra ögon 
Man övar sig, och långsamt blir man bättre på att se 
Skillnad mellan sanningar och lögner

-Bjørn Afzelius 

♥